Mesteparten av snøen forsvann i går, iallefall her nede i sentrum, so det passar ganske bra.
Baksida er berre at det var tilfeldigheter som gjorde meg oppmerksom på at det var denne
helga vi skulle stille klokka tilbake.
Det er vel på sin plass med ein hyllest til den lenge etterlengta sommaren som no er i kjømda
Dolores Keane med Summer of My Dreams:
http://www.youtube.com/watch?v=Nehto0M3Lvs
PS. Ellers synes eg at det er eit kjempegodt forslag at alle som vil protestere mot og boikotte sommar OL i Beijing kan starte protesten med å ta av seg alle kleda som er produserte i Kina, så får vi sjå ka som skjer!
søndag 30. mars 2008
søndag 23. mars 2008
TIbet, litt historie
Litt historie.
Eg har lest i media i vesten at Tibet aldri har tilhørt Kina for Mao sine styrkar invaderte Tibet i 1951. Det er dessverre ikkje sant. Det har vore kontakt i tusener av år. Ikkje berre har Kineserane vore tilstades som styrande eller medstyrande i Tibet, men tibetanarane har også erobra deler av Kina og i en del år hadde dei kontrollen til og med til den gamle kinesiske hovedstaden Xi'an (755-841).
Det har ogso vore tider med fredeleg sameksistens mellom Kina og Tibet. Ei kinesisk prinsesse; Wen Cheng fra Tang Dynastiet gifta seg med den tibetanske kongen, dette skjedde ca 641.
mykje av konflikten mellom Kina og Tibet har dreia seg om kontroll av handelen pa Silkevegen.
Seinare var det også eit viktig giftarmal mellom ei Tang prinsesse Jin Cheng og ein tibetansk konge ca 704.
Etter ein periode med stor tibetansk inflytelse og makt gikk det tilbake til eit føydalt system og dei mista kontrollen over sine eigne og okkuperte områder. Det er for ein lang periode lite opplysningar om Tibet.
Tibetanarane var eit nomadefolk og dyrka ikkje jorda. Det kinesiske Tang dynastiet sendte ekspertar pa mange område og lærte tibetanarane jordbruk, vinlaging, lage papir, vannmøller etc.
Etter dette fekk Buddhismen fotfeste i Tibet og over tid utvikla dei sin eigen retning av Buddismen. Allerede på den tida vart det ein religiøs konflikt mellom kineserane sin Taoisme og tibetanarane sin Buddisme.
Det kinesiske Song dynastiet fra omkring 900 hadde så ein fredelig sameksistens med Tibet heilt til Monglarane ved Djengis Khan (Yuan dynastiet) erobra området tidleg på 1200-tallet. Djengis Khan var smart, alle område han erobra satte han inn lokale folk som leiarar og han brydde seg lite om religionar og la seg ikkje opp i slike saker.
Qing og Ming dynastiet vidareførte langt på veg denne tradisjonen og tibetanarane fekk også utøve sin buddistiske religion.
Under Qing dynastiet 1700-1911 var det ei god tid for Tibet, mange buddistiske skrifter blei printa og tempel bygd og gjennoppbygd.
Fra 1840 kom så dei europeiske maktene på banen med opiumskrigen og handelskrigen. Etter at britane hadde erobra India prøvde dei seg på Tibet og ved eit tilfelle i 1904 massakrerte dei 1000 forsvarslause tibetanske soldatar og nådde Lhasa. Den 13de Dalai Lama måtte flykte til Mongolia. Kinesarane forhandla fram en løsning med engelskmennene og sendte inn en hær med 1000 soldatar.
I 1911 gav det Qing dynastiet opp makta og systemet som hadde styrt denne regionen i tusener av år og for ei stund var det mange stader kaos. Kuomintang oppretta republikken Kina i 1911.
Tradisjonelt var ikkje tibetanarane så interessert i sjølvstyre; bare en stad dei kunne utøve religionen sin fritt. Den nye kinesiske republikken hadde ikkje soldatar i Tibet, men likevel sendte den 13de Dalai Lama representantar til den sentrale regjeringa i Kina.
Mao danna Folkerepublikken Kina i 1949 og i 1951 overtok dei Tibet sjølvom det var sterk motstand fra den lokale regjeringa i Lhasa. Etter kvart blei spenninga stor mellom Dalai Lama og kineserane og han flykta så til India i 1959. Kineserane for hardt fram og mange religiøse tempel blei øydelagt og mange sivile drepne.
Det er vel ein kjensgjerning at amerikanarane og CIA var innblanda også her, spesielt med å få Dalai Lama (som framtidig opposisjonsfigur) ut av landet. Heldigvis eller uheldigvis alt etter som hadde amerikanarane viktigare ting og ta seg av på den tida; Koreakrigen.
Eg har lest i media i vesten at Tibet aldri har tilhørt Kina for Mao sine styrkar invaderte Tibet i 1951. Det er dessverre ikkje sant. Det har vore kontakt i tusener av år. Ikkje berre har Kineserane vore tilstades som styrande eller medstyrande i Tibet, men tibetanarane har også erobra deler av Kina og i en del år hadde dei kontrollen til og med til den gamle kinesiske hovedstaden Xi'an (755-841).
Det har ogso vore tider med fredeleg sameksistens mellom Kina og Tibet. Ei kinesisk prinsesse; Wen Cheng fra Tang Dynastiet gifta seg med den tibetanske kongen, dette skjedde ca 641.
mykje av konflikten mellom Kina og Tibet har dreia seg om kontroll av handelen pa Silkevegen.
Seinare var det også eit viktig giftarmal mellom ei Tang prinsesse Jin Cheng og ein tibetansk konge ca 704.
Etter ein periode med stor tibetansk inflytelse og makt gikk det tilbake til eit føydalt system og dei mista kontrollen over sine eigne og okkuperte områder. Det er for ein lang periode lite opplysningar om Tibet.
Tibetanarane var eit nomadefolk og dyrka ikkje jorda. Det kinesiske Tang dynastiet sendte ekspertar pa mange område og lærte tibetanarane jordbruk, vinlaging, lage papir, vannmøller etc.
Etter dette fekk Buddhismen fotfeste i Tibet og over tid utvikla dei sin eigen retning av Buddismen. Allerede på den tida vart det ein religiøs konflikt mellom kineserane sin Taoisme og tibetanarane sin Buddisme.
Det kinesiske Song dynastiet fra omkring 900 hadde så ein fredelig sameksistens med Tibet heilt til Monglarane ved Djengis Khan (Yuan dynastiet) erobra området tidleg på 1200-tallet. Djengis Khan var smart, alle område han erobra satte han inn lokale folk som leiarar og han brydde seg lite om religionar og la seg ikkje opp i slike saker.
Qing og Ming dynastiet vidareførte langt på veg denne tradisjonen og tibetanarane fekk også utøve sin buddistiske religion.
Under Qing dynastiet 1700-1911 var det ei god tid for Tibet, mange buddistiske skrifter blei printa og tempel bygd og gjennoppbygd.
Fra 1840 kom så dei europeiske maktene på banen med opiumskrigen og handelskrigen. Etter at britane hadde erobra India prøvde dei seg på Tibet og ved eit tilfelle i 1904 massakrerte dei 1000 forsvarslause tibetanske soldatar og nådde Lhasa. Den 13de Dalai Lama måtte flykte til Mongolia. Kinesarane forhandla fram en løsning med engelskmennene og sendte inn en hær med 1000 soldatar.
I 1911 gav det Qing dynastiet opp makta og systemet som hadde styrt denne regionen i tusener av år og for ei stund var det mange stader kaos. Kuomintang oppretta republikken Kina i 1911.
Tradisjonelt var ikkje tibetanarane så interessert i sjølvstyre; bare en stad dei kunne utøve religionen sin fritt. Den nye kinesiske republikken hadde ikkje soldatar i Tibet, men likevel sendte den 13de Dalai Lama representantar til den sentrale regjeringa i Kina.
Mao danna Folkerepublikken Kina i 1949 og i 1951 overtok dei Tibet sjølvom det var sterk motstand fra den lokale regjeringa i Lhasa. Etter kvart blei spenninga stor mellom Dalai Lama og kineserane og han flykta så til India i 1959. Kineserane for hardt fram og mange religiøse tempel blei øydelagt og mange sivile drepne.
Det er vel ein kjensgjerning at amerikanarane og CIA var innblanda også her, spesielt med å få Dalai Lama (som framtidig opposisjonsfigur) ut av landet. Heldigvis eller uheldigvis alt etter som hadde amerikanarane viktigare ting og ta seg av på den tida; Koreakrigen.
Kulturkollisjon og storpolitikk
Det er ikkje "bare bare" å leve sammen med noen fra en heilt anna kultur og verdensforståelse.
Det oppstår nesten daglig små ting og problem som ma løysast. I det siste har vi ogsa fått storpolitikken rett inn i stova: TIBET. Det satte et kinesisk sinn i fyr og flamme. Eg var klar over
det, for eg har snakka om Tibet med kineserar før og det er ikkje nett det lettaste ein gir seg ut på. Da får ein til svar at Tibet er ein del av Kina, ferdig med det.
Vi i vesten og kanskje spesielt i Scandinavia trur ofte at vi har alle svar og at vi ser objektivt på alt, at vi er nøytrale. Eg har oppdaga at det ikkje alltid er tilfelle, våre synspunkt og standpunkt er også ofte farga av politisk og kulturell tilhørighet. Det er vi nok ikkje altid klar over. Vi har jo pressefrihet i motsetning til Kina, men er det nødvendigvis objektivt og rett for det? Det blir ofte at alle deltar i samme hylekoret og politikarane hiver seg på dei ogso. Kan ikkje hugse at eg har sett eit einaste nyansert syn på situasjonen i Tibet hverken fra presse eller politikarar.
Når det gjeld Tibet så hadde eg også før det samme synet som alle i vesten at dette fjell landet er underkua og utnytta av Kina. Situasjonen innanfor husets fire vegger ga meg imidlertid en sjanse til å undersøke litt i historia.
Eg har laga ein kortversjon av historia som du kan lese i en egen post på bloggen.(Snart).
Kvifor har vesten så stor interesse av å forsvare Tibet? Det er vel svert lite sannsynlig at dette landet ville klart seg aleine som egen stat. Den einaste måten dei kunne eksistere på ville vel vere som eit føydalsamfunn totalt underlagt Dalai Lamas styre og den Buddistiske religionen. Kva med menneskerettane i eit slikt system?
Sanninga er at Kina held liv i dette landet og pøser inn store ressursar i form av kunnskap, infrastruktur, pengar og ikkje minst mat kvart år. Meir enn 200 mill. $ kvart år. Kor skulle dese midlane komme fra? Uten Kina eller ei anna utanforståande stormakt hadde dette landet vore eit av dei mest underutvikla og fattige land i verda.
Religionen i Tibet er vel heller ikkje noko ein bør forsvare så sterkt. Eg har vore på eit buddistisk senter på eit fjell i Kina og det var skremmande og motbydelig. Den tibetanske versjonen av Buddismen er enda verre og folk er totalt underlagt religionen og dei styrande og i praksis liveigne slavar. Kva er så bra med det? Faktisk har nok tibetanarar flest det betre no enn dei nokon gang har hatt. Einaste problemet er at Kina ikkje tillater at Dalai Lama skal komme tilbake og religionsfriheta er det vel så som så med. Det kan ein kritisere Kina for; at dei har fore vel hardt fram, men så lenge Dalai Lama og hans tilhengarar snakkar om eit uavhengig Tibet så må ein rekne med det.
Kineserar flest oppfattar det som no har skjedd som eit forsøk fra Dalai Lama og vesten på å øydelegge for Kina som no til høsten skal arrangere sommar OL. Kanskje har dei rett, kven veit?
Da Dalai Lama forlot Tibet i 1959 var det med hjelp fra CIA, kanskje hjelper dei til no ogso? Dei har jo "hjelpt" til så mange stader.
Mange land har lignande problem som Kina har med Tibet. Rusland har opp til fleire "Tibet". Kva med Kurdistan og kurderane som er delt opp mellom Tyrkia, Irak, Iran og enda fleire. Når skal vi bry oss om dei og gi dei deira eige land. Det var ikkje så veldig store protestar når Tyrkia nyleg marsjerte inn i kurdiske områder i nord-Irak. Kva med Nord-Irland? Finske Karelen i Rusland, amerikanske indianarar, urinnvånarane i Australia og våre eigne samar osv, osv.
Det er egentlig ganske utrulig korleis denne Dalai Lama slepp til alle stader i vesten. Til og med har denne "vanlige mannen" fått Nobels fredspris. For kva? Kvifor skal vi omtrent forgude denne mannen? Religionen han representerer er ikkje noko å trakte etter. Kanskje er han populær pga av sitt dårlige forhold til Kina.
Igår var det tenning av den Olympiske ild i Hellas. Også der prøvde Tibetaktivistar seg på ein protest mot Kina. Nokre timar før såg eg eit intervju med Dalai Lama på CNN der han sa at han ikkje var imot at Kina skulle arrangere sommar OL og ikkje ville legge hindringar i veien for det.
Enten lyg han eller så er han dum...eller kanskje heller begge deler. Det er vel ganske naturlig at dei som kjempar for eit sjølvstendig Tibet vil bruke sommar OL i Beijing for alt det er verdt.
Det oppstår nesten daglig små ting og problem som ma løysast. I det siste har vi ogsa fått storpolitikken rett inn i stova: TIBET. Det satte et kinesisk sinn i fyr og flamme. Eg var klar over
det, for eg har snakka om Tibet med kineserar før og det er ikkje nett det lettaste ein gir seg ut på. Da får ein til svar at Tibet er ein del av Kina, ferdig med det.
Vi i vesten og kanskje spesielt i Scandinavia trur ofte at vi har alle svar og at vi ser objektivt på alt, at vi er nøytrale. Eg har oppdaga at det ikkje alltid er tilfelle, våre synspunkt og standpunkt er også ofte farga av politisk og kulturell tilhørighet. Det er vi nok ikkje altid klar over. Vi har jo pressefrihet i motsetning til Kina, men er det nødvendigvis objektivt og rett for det? Det blir ofte at alle deltar i samme hylekoret og politikarane hiver seg på dei ogso. Kan ikkje hugse at eg har sett eit einaste nyansert syn på situasjonen i Tibet hverken fra presse eller politikarar.
Når det gjeld Tibet så hadde eg også før det samme synet som alle i vesten at dette fjell landet er underkua og utnytta av Kina. Situasjonen innanfor husets fire vegger ga meg imidlertid en sjanse til å undersøke litt i historia.
Eg har laga ein kortversjon av historia som du kan lese i en egen post på bloggen.(Snart).
Kvifor har vesten så stor interesse av å forsvare Tibet? Det er vel svert lite sannsynlig at dette landet ville klart seg aleine som egen stat. Den einaste måten dei kunne eksistere på ville vel vere som eit føydalsamfunn totalt underlagt Dalai Lamas styre og den Buddistiske religionen. Kva med menneskerettane i eit slikt system?
Sanninga er at Kina held liv i dette landet og pøser inn store ressursar i form av kunnskap, infrastruktur, pengar og ikkje minst mat kvart år. Meir enn 200 mill. $ kvart år. Kor skulle dese midlane komme fra? Uten Kina eller ei anna utanforståande stormakt hadde dette landet vore eit av dei mest underutvikla og fattige land i verda.
Religionen i Tibet er vel heller ikkje noko ein bør forsvare så sterkt. Eg har vore på eit buddistisk senter på eit fjell i Kina og det var skremmande og motbydelig. Den tibetanske versjonen av Buddismen er enda verre og folk er totalt underlagt religionen og dei styrande og i praksis liveigne slavar. Kva er så bra med det? Faktisk har nok tibetanarar flest det betre no enn dei nokon gang har hatt. Einaste problemet er at Kina ikkje tillater at Dalai Lama skal komme tilbake og religionsfriheta er det vel så som så med. Det kan ein kritisere Kina for; at dei har fore vel hardt fram, men så lenge Dalai Lama og hans tilhengarar snakkar om eit uavhengig Tibet så må ein rekne med det.
Kineserar flest oppfattar det som no har skjedd som eit forsøk fra Dalai Lama og vesten på å øydelegge for Kina som no til høsten skal arrangere sommar OL. Kanskje har dei rett, kven veit?
Da Dalai Lama forlot Tibet i 1959 var det med hjelp fra CIA, kanskje hjelper dei til no ogso? Dei har jo "hjelpt" til så mange stader.
Mange land har lignande problem som Kina har med Tibet. Rusland har opp til fleire "Tibet". Kva med Kurdistan og kurderane som er delt opp mellom Tyrkia, Irak, Iran og enda fleire. Når skal vi bry oss om dei og gi dei deira eige land. Det var ikkje så veldig store protestar når Tyrkia nyleg marsjerte inn i kurdiske områder i nord-Irak. Kva med Nord-Irland? Finske Karelen i Rusland, amerikanske indianarar, urinnvånarane i Australia og våre eigne samar osv, osv.
Det er egentlig ganske utrulig korleis denne Dalai Lama slepp til alle stader i vesten. Til og med har denne "vanlige mannen" fått Nobels fredspris. For kva? Kvifor skal vi omtrent forgude denne mannen? Religionen han representerer er ikkje noko å trakte etter. Kanskje er han populær pga av sitt dårlige forhold til Kina.
Igår var det tenning av den Olympiske ild i Hellas. Også der prøvde Tibetaktivistar seg på ein protest mot Kina. Nokre timar før såg eg eit intervju med Dalai Lama på CNN der han sa at han ikkje var imot at Kina skulle arrangere sommar OL og ikkje ville legge hindringar i veien for det.
Enten lyg han eller så er han dum...eller kanskje heller begge deler. Det er vel ganske naturlig at dei som kjempar for eit sjølvstendig Tibet vil bruke sommar OL i Beijing for alt det er verdt.
Kina er eit fleirkulturelt samfunn med omlag 56 etniske minoritetar. Opp gjennom historia har dei ulike dynastia tilhøyrt ulike folkegrupper, ikkje berre Han-kineserar. Djenghis Khan og hans Yuan dynasti var f.eks. mongolarar. Dette har aldri vore så viktig i kinesisk historie; det overordna målet har heile tida vore å halde riket saman og nesten alltid har leiinga vore sammensatt av folk fra ulike etniske grupper.
I det siste har jo både Hong Kong og Macao blitt gjenforent med Kina uten spesielle problem, kva skulle vere så spesielt med Tibet? Denne veka var det også presidentvalg på Taiwan og den nyvalgte leiaren der går også inn for tettare band til Kina.
Vel, dette var bare litt for å få litt balanse i saka som ser ut til å ha ei stor slagside.
Sjekk denne snutten om Tibet http://www.youtube.com/watch?v=x9QNKB34cJo
Til slutt, ei lita musikalsk gave den kalde snøfulle marsdagen: Songbird
torsdag 14. februar 2008
På Bussen 2
Det har vore stille på bussen ei stund, kanskje det er nordmenn i vinterdepresjon som er årsaka. Uten tvil så har vel mørketida ein viss innvirkning på psyken vår.
Ei anna gruppe personar synes derimot å være i konstant dvale og det er mange av dei på bussen kvar dag. Det er dei med høretelefonar og eg meiner ikkje dei med små ørepluggar. No skal det være svære øreklokker som ogso no vinterstid sikkert kan fungere som ørevarmarar. Det er vel kanskje det mest positive, men eg er redd skadevirkningane av konstant høg lyd er meir overhengande enn skaden påført ved eventuell forfrysning. Til det er vintrane i Norge forlengst blitt for milde.
Det er ganske mange kvar dag i bussen med dette utstyret som dopar seg med musikk på vei til skule eller arbeid...overraskande mange og så er det jo nokre få i tillegg som har litt meir kamuflerte ørepluggar.
Fleire ganger har eg vore uheldig å måtte sitte ved sida av slike og verre enda er det om du har ein eller to til på seterada ved sida av. Det er jo ofte ikkje heilt lydløst for oss andre heller, du kan lett høyre skramling og skraping fra begge kanter og i tillegg er det nokon som har "godfot" og trampar takten i tillegg.
For buss-sjåføren er det heller ikkje heilt uproblematisk. Når bussen er full av folk og folk fyller midtgangen må av og til sjåføren gi beskjed for å få passasjerane til å flytte lenger innover i bussen. Det er fåfengt når det gjeld desse med øreklokker; dei rikkar seg ikkje...dei har jo ikkje høyrt nokonting. Sist veke var det 4 passasjerar fra Helsfyr som ikkje fekk plass i bussen og måtte vente på neste pga øreklokkefolka.
Ein annan dag var det ein som blokkerte utsikten mot bakdøra på bussen for sjåføren slik at han ikkje var heilt sikker på når folk var heilt ute. Han ga beskjed over høytalaren, men guten med øreklokkene rikka seg ikkje. Til slutt var det ein medpassasjer uten øreklokker som tok affære å flytta han med makt.
Eg likar ogso musikk, men alt til si tid og eg trur det er bra med stillhet iblandt ogso.
Så har vi mobiltelefonar. Ja, dei kan jo være ei pest og ei plage mange stader, so ogso på bussen. Skal sjølv innrømme at eg har snakka i mobil på bussen, men ikkje so ofte og ikkje så høg prating at alle andre kan høyre det. Har ofte lurt på kvifor mange folk må snakke eller skrike så utruleg høgt når dei snakkar i telefon!! Eg har funne ut at det er mange som berre har av/på knapp på stemma si og at når den er på er den i tillegg alltid på fullt volum. Født uten volumknapp!! eller kanskje det er dei samme som har brukt øreklokker for lenge..kven veit?
Altfor ofte kan heile bussen høyre ka dei snakkar om og det er av og til pinleg...spesielt når det blir snakk om personlige ting. Ein kveld eg var seint heim fra jobb var det ei jente som fortalte i detalj om korleis kjæresten (sannsynlegvis allerede ekskjæresten) hadde kasta ei flaske i hode på ho; ho hadde ogso plaster i skallen, men for meg hadde det igrunnen vore like greit å ikkje visst kvifor.
Eg har ogso høyrt at det kan være eit (sikkerhets)problem fordi mange ogso sit og snakkar om jobben sin og nevner folk ved navn osv. Kanskje er det andre i bussen som jobbar i samme bedrift som du ikkje kjenner eller at du kjenner den det blir snakka om. Uansett kor nysgjerrig du er så trur eg folk er lite interessert i å høyre detaljar om andre sitt privatliv eller problem på jobb...iallefall dersom du ikkje kjenner dei likevel!
Det er overraskande få som les bøker eller aviser på bussen, kanskje liker dei ikkje at den som sit ved sida av ser ka du les. Ein grunn er vel likevel at dette ikkje er så lange bussreisa.
Det er stor mangel på norske buss-sjåførar spesielt i byane, dei seier at arbeidstilhøva og lønna er for dårlig. I Oslo har dei i vinter fått inn 100 buss-sjåførar fra Slovakia som lovprisar arbeidstilhøva og lønna. Jaja, ein kan vel forstå begge partar...det kjem litt an på ka ein er vant til fra før eller rettare sagt kor bortskjemt vi her på berget er blitt etter kvart.
Ei anna gruppe personar synes derimot å være i konstant dvale og det er mange av dei på bussen kvar dag. Det er dei med høretelefonar og eg meiner ikkje dei med små ørepluggar. No skal det være svære øreklokker som ogso no vinterstid sikkert kan fungere som ørevarmarar. Det er vel kanskje det mest positive, men eg er redd skadevirkningane av konstant høg lyd er meir overhengande enn skaden påført ved eventuell forfrysning. Til det er vintrane i Norge forlengst blitt for milde.
Det er ganske mange kvar dag i bussen med dette utstyret som dopar seg med musikk på vei til skule eller arbeid...overraskande mange og så er det jo nokre få i tillegg som har litt meir kamuflerte ørepluggar.
Fleire ganger har eg vore uheldig å måtte sitte ved sida av slike og verre enda er det om du har ein eller to til på seterada ved sida av. Det er jo ofte ikkje heilt lydløst for oss andre heller, du kan lett høyre skramling og skraping fra begge kanter og i tillegg er det nokon som har "godfot" og trampar takten i tillegg.
For buss-sjåføren er det heller ikkje heilt uproblematisk. Når bussen er full av folk og folk fyller midtgangen må av og til sjåføren gi beskjed for å få passasjerane til å flytte lenger innover i bussen. Det er fåfengt når det gjeld desse med øreklokker; dei rikkar seg ikkje...dei har jo ikkje høyrt nokonting. Sist veke var det 4 passasjerar fra Helsfyr som ikkje fekk plass i bussen og måtte vente på neste pga øreklokkefolka.
Ein annan dag var det ein som blokkerte utsikten mot bakdøra på bussen for sjåføren slik at han ikkje var heilt sikker på når folk var heilt ute. Han ga beskjed over høytalaren, men guten med øreklokkene rikka seg ikkje. Til slutt var det ein medpassasjer uten øreklokker som tok affære å flytta han med makt.
Eg likar ogso musikk, men alt til si tid og eg trur det er bra med stillhet iblandt ogso.
Så har vi mobiltelefonar. Ja, dei kan jo være ei pest og ei plage mange stader, so ogso på bussen. Skal sjølv innrømme at eg har snakka i mobil på bussen, men ikkje so ofte og ikkje så høg prating at alle andre kan høyre det. Har ofte lurt på kvifor mange folk må snakke eller skrike så utruleg høgt når dei snakkar i telefon!! Eg har funne ut at det er mange som berre har av/på knapp på stemma si og at når den er på er den i tillegg alltid på fullt volum. Født uten volumknapp!! eller kanskje det er dei samme som har brukt øreklokker for lenge..kven veit?
Altfor ofte kan heile bussen høyre ka dei snakkar om og det er av og til pinleg...spesielt når det blir snakk om personlige ting. Ein kveld eg var seint heim fra jobb var det ei jente som fortalte i detalj om korleis kjæresten (sannsynlegvis allerede ekskjæresten) hadde kasta ei flaske i hode på ho; ho hadde ogso plaster i skallen, men for meg hadde det igrunnen vore like greit å ikkje visst kvifor.
Eg har ogso høyrt at det kan være eit (sikkerhets)problem fordi mange ogso sit og snakkar om jobben sin og nevner folk ved navn osv. Kanskje er det andre i bussen som jobbar i samme bedrift som du ikkje kjenner eller at du kjenner den det blir snakka om. Uansett kor nysgjerrig du er så trur eg folk er lite interessert i å høyre detaljar om andre sitt privatliv eller problem på jobb...iallefall dersom du ikkje kjenner dei likevel!
Det er overraskande få som les bøker eller aviser på bussen, kanskje liker dei ikkje at den som sit ved sida av ser ka du les. Ein grunn er vel likevel at dette ikkje er så lange bussreisa.
Det er stor mangel på norske buss-sjåførar spesielt i byane, dei seier at arbeidstilhøva og lønna er for dårlig. I Oslo har dei i vinter fått inn 100 buss-sjåførar fra Slovakia som lovprisar arbeidstilhøva og lønna. Jaja, ein kan vel forstå begge partar...det kjem litt an på ka ein er vant til fra før eller rettare sagt kor bortskjemt vi her på berget er blitt etter kvart.
tirsdag 29. januar 2008
På Bussen 1
Eg reiser med buss fram og tilbake til jobben kver dag. Dei første månadane var det veldig interessant (har endelig funne ut korleis eg skal skrive det ordet!). Etter nærmare eit halvt år begynner det å bli rutine om ikkje direkte kjedelig. Det meste har skjedd untatt fødslar og drap.
Før har eg reist ein del med buss i spesielt England og Holland og det som skjer på bussen er ikkje nett heilt det samme. Holland var vel verstingen; folk satte seg nesten konsekvent på yttersetet nærast midtgangen og anstrenga seg ikkje det minste for å sleppe folk inn. Du kan vel tenke deg korleis det var....med dei lange beina dei har!!
England derimot må vel seiast å være en busspassasjers paradis (med unntak av London). Der er alle så høflige og vennlige at du nesten får sjokk. Du kan tenke deg når buss-sjåføren kallar deg "Darling" og liknande søte ting og når du som passasjer går av bussen er det obligatorisk at du seier "Thank You" til sjåføren.
Nordmenn er vel ikkje akuratt kjent for å vere særlig hverken det eine eller det andre, men eg vil vel sei at vi er klart bedre enn hollenderane. Vi er vel kanskje "litt" høflige, men ikkje så veldig vennlige.
Vi har ein del av dei som set seg på yttersetet her og. Det er i og for seg greitt så lenge det er god plass, men når midtgangen er full av folk som står og dei fremdeles har "nerve" å sitte slik begynner eg å lure. Det samme med dei som ikkje kan løfte veska opp fra nabosetet og plassere den på fanget. Mange nordmenn er også slik (meg inkludert) at hvis vi opplever ein slik situasjon skal det ein del til før vi trenger oss inn...vi står heller. Stolthet! Ikkje tru at eg bryr meg!
No har det seg slik at eg går på bussen på bussterminalen og da er eg alltid garantert sitteplass og for det meste kan eg velge og vrake. Hvis ikkje hadde det vel blitt mykje ståing på meg og er eg redd.
Det ser ut til at folk har favorittsete, meg også sjølvsagt. Halve bussen er på eit høgare plan enn resten og da liker alle å sette seg der unntatt gamle og skrøpelege som dett ned på det første og beste. Først set alle seg sjølvsagt så dei har eit dobbeltsete aleine. Det følest nesten uhørt og litt suspekt og sette seg sammen med nokre andre om det fremdeles er ledige dobbeltsete i bussen.
Når det begynner å bli fullt etter nokre stopp så setter alltid damer seg ved sida av andre damer og menn ved siden av menn....ingen blanding her takk! Det skjer berre dersom det ikkje er anna mulighet.
Det merkelegaste av alt er at spesielt menn eller kvinner/jenter som er spesielt pene eller tiltrekkande er dei som lengst må sitte aleine!! Ka i all verden vil noken tru om meg dersom eg satte meg ved sida av ei pen dame? Nei, vi kan ikkje ta slike sjansar i Norge..Gud bedre!
Neste busstur om mobiltelefonar, høretelefonar etc.
Ta plass!
Før har eg reist ein del med buss i spesielt England og Holland og det som skjer på bussen er ikkje nett heilt det samme. Holland var vel verstingen; folk satte seg nesten konsekvent på yttersetet nærast midtgangen og anstrenga seg ikkje det minste for å sleppe folk inn. Du kan vel tenke deg korleis det var....med dei lange beina dei har!!
England derimot må vel seiast å være en busspassasjers paradis (med unntak av London). Der er alle så høflige og vennlige at du nesten får sjokk. Du kan tenke deg når buss-sjåføren kallar deg "Darling" og liknande søte ting og når du som passasjer går av bussen er det obligatorisk at du seier "Thank You" til sjåføren.
Nordmenn er vel ikkje akuratt kjent for å vere særlig hverken det eine eller det andre, men eg vil vel sei at vi er klart bedre enn hollenderane. Vi er vel kanskje "litt" høflige, men ikkje så veldig vennlige.
Vi har ein del av dei som set seg på yttersetet her og. Det er i og for seg greitt så lenge det er god plass, men når midtgangen er full av folk som står og dei fremdeles har "nerve" å sitte slik begynner eg å lure. Det samme med dei som ikkje kan løfte veska opp fra nabosetet og plassere den på fanget. Mange nordmenn er også slik (meg inkludert) at hvis vi opplever ein slik situasjon skal det ein del til før vi trenger oss inn...vi står heller. Stolthet! Ikkje tru at eg bryr meg!
No har det seg slik at eg går på bussen på bussterminalen og da er eg alltid garantert sitteplass og for det meste kan eg velge og vrake. Hvis ikkje hadde det vel blitt mykje ståing på meg og er eg redd.
Det ser ut til at folk har favorittsete, meg også sjølvsagt. Halve bussen er på eit høgare plan enn resten og da liker alle å sette seg der unntatt gamle og skrøpelege som dett ned på det første og beste. Først set alle seg sjølvsagt så dei har eit dobbeltsete aleine. Det følest nesten uhørt og litt suspekt og sette seg sammen med nokre andre om det fremdeles er ledige dobbeltsete i bussen.
Når det begynner å bli fullt etter nokre stopp så setter alltid damer seg ved sida av andre damer og menn ved siden av menn....ingen blanding her takk! Det skjer berre dersom det ikkje er anna mulighet.
Det merkelegaste av alt er at spesielt menn eller kvinner/jenter som er spesielt pene eller tiltrekkande er dei som lengst må sitte aleine!! Ka i all verden vil noken tru om meg dersom eg satte meg ved sida av ei pen dame? Nei, vi kan ikkje ta slike sjansar i Norge..Gud bedre!
Neste busstur om mobiltelefonar, høretelefonar etc.
Ta plass!
fredag 25. januar 2008
Norge, mitt Norge...
Ja, er det virkelig det? Eller er eg berre født og oppvokst her. For morro skyld tok eg ein slik test på internet du veit...det er mange slike...om mitt tidligere liv (trur ikkje på det, men likevel er det i det minste en underholdningsverdi i det). Der sto det at eg i fordums tid hadde vore oppdagelsesreisande i Asia og visstnok ein av dei første som kom til Japan...hm, dette var jo litt interressant (korleis skriv ein egentlig det ordet forresten?). Har aldri vore i Japan, men mange ganger i Kina og andre stader i Asia og eg liker jo å oppdage ting og stader....so kem veit?
Til å begynne med var det rart å flytte tilbake, omtrent som det var å flytte til eit anna land første gangen. No har eg jo heller aldri budd i Oslo før. Etter eit halvt år her begynner eg å føle meg norsk igjen og ikkje lenger som ein innvandrar. Oslo er Norges største by og hovedstad, men etter å ha budd i m.a Dublin, London og Beijing er Oslo som ein liten landsby å rekne. Ein norsk kamerat av meg som fremdeles bur i utlandet meinte at Oslo var Europas største landsby. Han har nok eit poeng der.
For tida bur eg på Grønland i Oslo (merkelig navn forresten). Det er ein stad med eit svært internasjonalt miljø for å sei det forsiktig med ei litt stor slagside av muslimar og folk fra midtøsten/nord-øst Afrika. Eg bur da også omtrent vegg i vegg med ein ny moske som er under oppførelse. Merkeleg nok er eg ikkje så veldig begeistra for det internasjonale miljøet....når eg bur i utlandet likar eg helst å bu saman med innfødte, så også i Norge. Har aldri forstått folk som liker å rotte seg sammen på denne måten.
Rett skal være rett, nordmenn gjer vel omtrent det samme; dei som har flytta til Spania for eksempel. Dei liker å gå på restaurantar med norsk mat og må ha brunost og grovbrød kver dag for å overleve. Det einaste dei er interresserte i (det ordet igjen! Hjelp meg!) er sol og varme og billeg(are) drikke. Varmen likar eg og, men om ein ikkje klarer seg uten alt det norske kan dei like godt halde seg heime.
Folk flyttar til Norge og nordmenn flyttar til utlandet. Eg har inntrykk av at mesteparten av desse tviheld på sin eigen kultur; ikkje gidd dei å lære eit nytt språk, ikkje liker dei maten, ikkje tolerer dei andres religion, moral eller politikk. Hvis eg var så lite interressert (?) så hadde eg ikkje gidda å reist noken plass.
Bli heime og et det du alltid har ete til det tyt ut gjennom øyra på deg!! Eg veit at mange må flykte fra sitt eige land, men sjølv dei prøver å lage det samme landet ein gang til på den nye staden dei er komt til ser det ut til. Forstå det den som kan. Da skulle det vel være tid for å prøve noko nytt, ikkje sant?
Var eg litt stygg? Ok, det var meininga.
Stay tuned! Fortsettelse følger!
Til å begynne med var det rart å flytte tilbake, omtrent som det var å flytte til eit anna land første gangen. No har eg jo heller aldri budd i Oslo før. Etter eit halvt år her begynner eg å føle meg norsk igjen og ikkje lenger som ein innvandrar. Oslo er Norges største by og hovedstad, men etter å ha budd i m.a Dublin, London og Beijing er Oslo som ein liten landsby å rekne. Ein norsk kamerat av meg som fremdeles bur i utlandet meinte at Oslo var Europas største landsby. Han har nok eit poeng der.
For tida bur eg på Grønland i Oslo (merkelig navn forresten). Det er ein stad med eit svært internasjonalt miljø for å sei det forsiktig med ei litt stor slagside av muslimar og folk fra midtøsten/nord-øst Afrika. Eg bur da også omtrent vegg i vegg med ein ny moske som er under oppførelse. Merkeleg nok er eg ikkje så veldig begeistra for det internasjonale miljøet....når eg bur i utlandet likar eg helst å bu saman med innfødte, så også i Norge. Har aldri forstått folk som liker å rotte seg sammen på denne måten.
Rett skal være rett, nordmenn gjer vel omtrent det samme; dei som har flytta til Spania for eksempel. Dei liker å gå på restaurantar med norsk mat og må ha brunost og grovbrød kver dag for å overleve. Det einaste dei er interresserte i (det ordet igjen! Hjelp meg!) er sol og varme og billeg(are) drikke. Varmen likar eg og, men om ein ikkje klarer seg uten alt det norske kan dei like godt halde seg heime.
Folk flyttar til Norge og nordmenn flyttar til utlandet. Eg har inntrykk av at mesteparten av desse tviheld på sin eigen kultur; ikkje gidd dei å lære eit nytt språk, ikkje liker dei maten, ikkje tolerer dei andres religion, moral eller politikk. Hvis eg var så lite interressert (?) så hadde eg ikkje gidda å reist noken plass.
Bli heime og et det du alltid har ete til det tyt ut gjennom øyra på deg!! Eg veit at mange må flykte fra sitt eige land, men sjølv dei prøver å lage det samme landet ein gang til på den nye staden dei er komt til ser det ut til. Forstå det den som kan. Da skulle det vel være tid for å prøve noko nytt, ikkje sant?
Var eg litt stygg? Ok, det var meininga.
Stay tuned! Fortsettelse følger!
Abonner på:
Innlegg (Atom)